Ikke nok med at jeg nå jobber som «ordentlig» norsklærer i videregående skole, reiser på tur til det store utland og nyter livet i Hingstestallen headquarters, jeg har kasta meg ut i nok en ny fritidsaktivitet: sang.
«Jeg kan ikke synge», heter kurset som gjør at jeg tør å strekke på stemmebåndene i offentlighet. Lenke finner du her. I regi av en tidligere medlærerstudent, Gunnhild Hasund, fyller jeg nå torsdagskveldene med norske klassikere som Kjærlighetsvisa og Fola, fola Blakken. Dette skjer sammen med andre likesinnede, det vil si folk som blant anna har fått beskjed av barna sine om at «det er helt greit hvis du ikke synger nattasang, mamma». I mitt tilfelle sang jeg så falskt i speidertroppen at lederen min trodde jeg gjorde meg til og ba meg ta meg sammen. Oh, well. Kampen mot traumene innebærer oppvarming, utviding av diafragma, artikulasjonsøvelser og en stadig frykt for å høre sin egen stemme sprekke.
Jeg har ikke tenkt å legge ved noen lydklipp av det lille koret vårt, og anbefaler heller å få med seg studentkoret Sirenene. De vant nettopp NM i kor, og siden den flotte venninna mi Jennie er med, sniker jeg også med et skrytebilde:
De sjarmerende Sirenene
Tilbake til kurset: Teknikk er virkelig mye av det å kunne synge. Hold pusten, spytt konsonanter, hold deg til én vokal, flytt klangen fra brystet til ansiktet, ned med tunga, opp med brynene, knekk i knærne, skuldrene bak, inn med rumpa. Til slutt står du der og ser ut som noe Edvard Munch har ført til lerretet, men det høres faktisk bedre ut. Det betyr sjølsagt ikke at jeg noen gang blir vant til å høre på min egen stemme med en finger i øret.
I tillegg må man kjenne på skrekken når man nærleser og -synger sanger man liker, og finner ut at de er forferdelige. For hva handler Tre Små Kineseres «Hjertemedisin» EGENTLIG om? Følg med i neste post!
Vinduskarmen 