Library Girl

Horder av unge mennesker med spente skuldre og anstrengte blikk. Noe tripper, noen kikker utålmodig inn gjennom vinduene, alle vil inn. Er det salg på Jimmy Choo? Kø for premièrebilletter til Hobbiten? Har noen oppdaga Se og hørs flaskepost? Nei, det er desperate studenter på jakt etter en dyrebar lesesalplass som ikke koster annet enn søvnmangel og ventetid foran dørene til hovedbiblioteket tidlig en fredags morgen.

Når vi endelig slippes inn fylles lokalet med larmen fra de klamprende føttene våre mot marmortrappa, før det snart blir stille igjen. Hundrevis av hoder bøyer seg over europakunnskap, kunsthistorie, petroliumsteknologi og fasthetslære, og koret av innvendige lydbøker løfter seg mot sprinkelanlegget og taklampene i stille protest. Hei, jeg leser her.

Amen.

Clair de Lune

BLAST! MOONCUP! http://www.mooncup.co.uk/

keeper.com

I dag har jeg fått anbefalt dette “genbrugelige menstruationsbægeret” fra to hold, og det var for inntil noen få timer siden et ukjent fenomen for meg. Skjedetilpassa silikonshotglass for oppsamling av kvinnevæsker? Wow. Nevnte jeg at jeg skal se The Twilight Saga: New Moon i morra? Bottoms up, Edward Cullen!

Og apropos det:

IKKE på ønskelista, for å si det sånn.

Pride and Prejudice

En venn av meg gjorde meg oppmerksom på en artikkel på Dagbladet sine nettsider angående den ødelagte pepperkakebyen i Bergen i kveld: http://www.dagbladet.no/2009/11/23/nyheter/innenriks/pepperkakebyen/9165678/

En ting er at db.no velger å dekke dette triste tilfellet av førjulsvandalisme i større grad enn noen som helst internasjonal sultkatastofe eller væpna konflikt, men det er ikke dette som gir mest grunnlag for panneklask og hoderysting. Det er det dette sitatet av politiførstebetjent Karsten Raa som gjør:

Dette er utført av sint ungdom, mest sannsynlig gutter, ingen jenter kan stå bak noe sånt. Dette er gjort for å få oppmerksomhet. Gjerningsmennene klarer ikke skaffe seg positiv oppmerksomhet. Ved å gjøre dette, klarer de å skaffe seg negativ oppmerksomhet(…)
— Dette er tapere, som ikke er flinke verken i skole, idrett eller sosialt. De må nærmest være tilbakestående.

Det er mye å ta tak i her. “Ungdom”, “gutter”, “jenter”, “tilbakestående” og lite skoleflinke mennesker blir etter tur generalisert og gjort til kjipe stereotypier prega av sterk, sterk determinisme.

Det at unge gutter som gjør det dårlig på skolen automatisk får skylda for en ugjerning av slike dimensjoner setter en stor og voksende gruppe mennesker i Norge i en bås de settes i altfor ofte. En bås som er med på å trykke selvtilliten og framtidsutsiktene til de individene som faktisk utgjør denne gruppa så grundig ned i søla at det er vanskelig å karre seg opp igjen. Elever som gjør det svært dårlig i norsk skole, oftere gutter enn jenter, har ett stort problem: få, om noen, har positive forventninger til dem. Det at slike utsagn får lov til å nå offentligheten, og det fra munnen til en offentlig tjenestemann, er tragisk og fullstendig destruktivt.

“Snille piker” er en annen fordom som slenges ut som en åpenbar selvfølgelighet. Selvsagt kan ikke jenter gjøre hærverk. Når har vel dét noen gang funnet sted? Det at jenter ikke skulle være i stand til å ødelegge og handle sadistisk(i overført betydning) høres kanskje positivt ut, men samtidig frarøver dette synet jenter og kvinner den dualiteten og irrasjonaliteten det ligger i det å være menneske. Det kvinnelige kjønnet reduseres til et passivt objekt som ikke er i stand til å søke oppmerksomhet som disse “ungdomsguttene” visstnok skal ha vært ute etter.

Dette er dagens dypfølte hjertesukk. Måtte folk få høre seg selv før de snakka nå og da.

xkcd.com

Selvinnsikt(?)

I kontrollpanelet mitt er det en fin funksjon som heter “Top Searches”. Hvordan kommer folk seg til min lille vinduskarm? Joda:

• “ungdomsskole blogg”
• “sykebesøket”
• “alkoholisme sykdom karaktersvakhet”
• “tapte håndbak”

Herlig.

When You Wish Upon A Star

Det er på tide å slenge ut ønskeliste til jul. Den kommer sikkert til å bli modifisert litt sånn etterhvert, og jeg skal prøve å ikke skaffe meg noen av disse tingene før jul.

Ønskelista:

• Som alltid: Kopi av Sgt. Peppers-drakta til George Harrison
• The Beatles samlede på eple-USB (http://www.thebeatles.com/#/news/APPLE_AND_EMI_TO_RELEASE/)
• Lommelerke
• LP-kost
• Sånn der ledning med flere stikkontakter
• DVD-er:
  Ringeren i Notre Dame
  Skjønnheten og Udyret
  A Bit of Fry and Laurie – samlet serie
  Mummitroll-serien
  Jernanger
• Diktsamlinger:
  Tor Ulven
  Olav H. Hauge
  Henrik Wergeland - Hassel-nødder (Tapir Dragvoll)
• Bøker:
  Mummitrollet (sånne store bøker med masse bilder og farger)
  Carl Frode Tiller-bøker (minus Skråninga, som jeg har)
  Cringe (http://www.amazon.com/Cringe-Teenage-Diaries-Journals-Abandoned/dp/0307393585)
  Diktekunstens relasjoner (Atle Kittang)
  Trøndersk språkhistorie (Hagen et al)
• Tegneserier:
  Mouseguard (Outland har den)
  Siste boka til M – Sønn av Frank
  The Squirrel Machine (Tronsmo.no)
• Bokstavkjeks!
  

  M!

Jeg ønsker meg IKKE:

• Nips
• Kosedress (jeg har flere veldig gode fra før)

The Quiz

Yesterday was quiz night for the students and staff of the English faculty. The Titty-Fucking Wankers, my fantastic team of nerds and brainiacs, were the winners. We excelled in both popular culture and anagrams, and probably won some extra credit for sexually harassing the professors. You never know. Anyways, the price were wonderful t-shirts with quotes from the outstanding Domhnall Mitchell, the ever-cussing, lovely Irishman we’ve all learned to cherish so much. Thanks!

Happy as clams!

“He’s a bastard! Sorry, he is a malevolent character”     

- D. Mitchell

 

Grandparents

Selv om fredagen starta brutalt med en firetimers busstur og et kraftig tilfelle av “crise de foie”, var anstrengelsene verdt det da bestefar sto foran bussen og ga meg nøklene til den den 20 år gamle volkswagen-en etter en god klem. Jeg visste at turen nordover var en god idé da jeg svingte opp på gårdsplassen og kom inn til bestemor og varme rundstykker med hjemmerørt jordbærsyltetøy.

Korssting for yo (grand)mama!

Det var frihelg. Og den ville jeg tilbringe en av de ytterst få plassene jeg klarer å slappe helt av her i verden; hos besteforeldrene mine i Namdalen. Der er alt ro og småkaker. Jeg skal ikke noen plass, det er ikke noe jeg skal ha gjort, anna enn å fordrive tid med den forsiktige og elskelige matriarken og tidenes koseligste pessimist. Det vil si å spise, strikke, spise, gå en liten tur, spise, se dokumentarer om kommunisme på NrK2, og kanskje spise litt til.

B-ma på tur

Det er herlig å ha dem for meg selv. Ingen småunger som styrer, ingen formanende tanter eller jøglete onkler, bare fortellinger om krigen, fine, lange, stille stunder og kos. Bestemor blir overdrevent oppspilt over strikkeferdighetene mine. Bestefar viser fram et glass med gallesteinen til b-ma med et glis en Aukrust-karakter verdig, og forteller deretter at vi ungdommen har så mye klær at vi kunne gått varme og tørrskodd gjennom tre verdenskriger. Ikke liker han karakterer, heller. Sortering av folk. Jeg tenker på “Helvete” av Hans Rotmo og humrer bak ulltråden. Etter friske diskusjoner og nikking over kaffekoppen er det dags for senga. Loftet er iskaldt, men her er det selvsagt ei varmeflaske klar mellom dynene. Soloflaske i ullsokk. Hva gir du meg?

Jeg har strikka lue. B-pa approved!

Besteforeldre er i sannhet en egen type mennesker.

I’m too sexy

Det finnes sikkert  dem som vil fraskrive meg retten til moteskriverier på bakgrunn av enkelte tekstilbaserte skjeletter som måtte befinne seg i skapet mitt, men jeg vil likevel få vie et eget innlegg til nettopp emnet bekledning i dag. Det er spesielt ett plagg jeg vil ytre min fascinasjon for, som har fått gjennomslag i det breie lag i befolkninga, og som jeg i min barndom bodde i nesten til enhver tid. I disse dager ser man det likevel oftest på “ungdommen”, og da snakker jeg om barn i ungdomsskolealder og opp til min egen.

theasofiet.blogg.no

Jeg snakker selvsagt om (den grå) joggebuksa, dette fantastiske plagget som for de fleste tjener som trofast sofakamerat og i enkelte sjeldne tilfeller som treningstøy. Nå skal det selvsagt påpekes at disse joggebuksene slett ikke er ideelle til joggebruk, selv om navnet indikerer noe anna. Til slik galskap anbefaler jeg tights. Til tross for dine øyeblikkelige assosiasjoner til latskap og potetgullgnafsing foran onsdagsfilmen på TvNorge, la deg ikke lure; joggebuksa er nemlig et hyllet moteplagg blant brunkrembrune ungjenter og saggete smågutter, og for dem som har fullført grunnskolen er det en ypperlig unnskyldning for å slippe å tenke på hva man skal ha på seg om morran. Denne genistreken av et skredderverk, som har fått kultstatus gjennom hiphop-kulturen, lar seg kombinere med alt og kan brukes i de fleste situasjoner, av både gutter og jenter.

 

Her på en ung moteblogger som ifølge henne selv "fucking turn heads" (katrine-m.blogspot.com)

 

"Chic" med joggebukse

Ikke bare er den et sikkerstikk i moteveien, joggebuksa er også perfekt til alt av hverdagens små gjøremål:

Til innkjøp av næring...

 

Til røyking og høylytt mobilsnakk utenfor Bunnpris

I tillegg til at den er estetisk tilfredsstillende og praktisk,  kan man også uttrykke nasjonale følelser med joggebuksa!

Ja, vi elsker... joggebukse!

Det er altså ingen grunn til å sitte hjemme og gnu med joggebuksa di. Du trodde kanskje den gjør deg formløs og lite “fresh”? Slett ikke! Nei, gjør som ungdommen; kast “finklærne” på dør og bær joggebuksa di over dørstokken med andakt.

Kjærleik

uka.no

Lørdag var det endelig dags for min dessverre eneste konsertopplevelse denne UKA. Men FOR en konsert! For første og eneste gang skulle jeg få se Gåte, og det på storshow i Dødens dal. Gleda meg på en veldig spent måte, for enn om det ikke svarte til forventningene? Hadde nok ikke klart flere musikkskuffelser denne måneden. Det slapp jeg heldigvis, for selv om teltet lukta geit og vi havna ganske langt bak, var godstemninga til å ta og føle på da Gunnhild gled ut på scenen i den lange, hvite kjolen sin og hennes flotte følgesmenn sprada etter. Sammen med om lag 6000 andre skue- og lyttelystne nynna, vugga, hoppa og sang jeg og lillesøs oss gjennom rockefolkrepertoaret. Det skorta ikke på høydare, vi fikk Knut liten og Sylvelin, Kara tu omna, Jomfruva Ingebjør og Snåle mi jente, alle personlige favoritter. Men da Bruremarsj frå Jämtland bruste ut i teltet og traff meg rett i mellomgulvet, da var ikke tårekanalene og underleppa til å styre lenger. Lys, lyd og upåklagelige musikalske prestasjoner fra alle i gruppa gjorde akkurat dette nummeret til en nær perfekt opplevelse. Det ble også spilt nummer fra EPene deres, og Liti Kjersti har nå høy rotasjon på Spotify.

adressa.no

Jeg hadde nesten glemt hvor herlig en konsert kan være. Kan i alle fall leve lenge på denne ut i vintermånedene.

No Milk Today

Dagens tema er egen utilstrekkelighet.

Flinkis? Ja, det har jeg blitt fortalt. Men evnen til å alltid levere oppgaver i tide, få dem godkjent og å holde karakterene over gjennomsnittet sier strengt tatt mindre om hvor flink eller smart jeg er, og mer om hvor mye jeg orker å jobbe. Og det er akkurat så mye jeg må. Jeg jobber ikke for å stå, jeg jobber for å gjøre det bra. Men altfor ofte er dette det eneste målet, fordi interessen så ofte uteblir. Jeg anser mangel av engasjement, fag- og fritidsinteresser for en karaktersvakhet, ikke fordi det nødvendigvis gjør en til en dårlig person, men fordi det senker den generelle livskvaliteten.

Det er greit å kunne finne på noe annet å gjøre enn å drikke øl med kjente og ukjente, selv om dette er en aktivitet jeg utvilsomt forbinder med trivsel. Swing, sier du? Joda, dansing er gøy, og et godt skritt mot idealet om et skikkelig tidsfordriv, men det er likevel en tidsbetinga aktivitet, avgrensa til to timer hver søndag. Enn å ha en genuin interesse for noe, og særlig det man velger å bruke år på å studere! Jeg har selvsagt en viss forkjærlighet for det jeg gjør, men ikke i den grad at jeg innlemmer det nok i livet utenfor Dragvoll, etter egen vurdering.

Om passiviteten skyldes den nær sagt ubegrensa tilgjengeligheten til informasjon, eller bare mangel på konsentrasjon og tålmodighet er vanskelig å fastslå, men jeg mistenker begge. I likhet med de fleste skulle jeg heller ønske at arbeid ble utsatt fordi jeg var opptatt med å fordype meg i filosofiske verk eller å sluttføre den første diktsamlinga mi, og ikke fordi man har kasta bort verdifull tid på å lese artikkeldiskusjonene på dagbladet.no.

Forhåpningene er store for at denne desperasjonen skal gi seg så fort jeg får vendt ordentlig tilbake til virkeligheten og levert alle oppgavene mine. Imens nyter jeg utsikten: