Tomrommet oppsummert i musikk

Jeg har ikke øst av mitt overflødighetshorn på ei god stund, mest fordi det ikke har vært noe slikt å øse fra. Jeg orker ikke formulere hvor kjipt jeg har hatt det, eller hva jeg har gjort, men satser på å representere hovedessensen i sangtitler og -tekster. Så er det bare å ta seg i nakkeskinnet og dra ut dit igjen.

 

Mai:

 

Juni:

 

Tidlig Juli:

 

Sein juli:

 

August:

 

September:

 

Oktober:

 

November:

 

 

 

 

 

Pictures or it didn’t happen

De siste par månedene har vært håpløst rotete og frustrerende, men jeg er på rett kjøl, nå. Og rett kjøl betyr retting av elevtekster, klasseromsopplegg og tidlige morgener. Det betyr også bowling, familie, teateropplevelse og konserter, ikke minst Susanne Sundfør i Nidarosdomen, noe av det mest skjellsettende jeg har opplevd på musikkfronten. Det var  på linje med den første Dream Theater-konserten jeg var på og Rammstein sin framføring av “Engel” i Valhall. Full ærefrykt.

Men, ikke minst, så betyr rett kjøl også masterskriving. Jeg karrer til meg sider og prøver å skrive ferdig så mye som mulig så fort som mulig. Graver meg ned i Rom ved havet, rom i byen (2007).

Spørsmålene hoper seg opp: Hva er fotografiet? Kan malerier og fotografier uttrykke det samme? Hvorfor fotograferer vi? Hva sier bilder oss? Får de oss til å huske, eller blokkerer de minnene våre? Tar vi bilder av noe fordi det er interessant, eller er noe interessant fordi noen har tatt bilde av det? Er kameraet et instrument som redder oss fra å delta eller danne oss en mening? Kan noe som oppstår med så lite menneskelig påvirkning kalles kunst? Er fotoalbumene våre dokumentasjon på livet vi har levd, eller er de nøye komponerte kollasjer som stiller ut det livet vi skulle ønske vi hadde?

Så mange spørsmålstegn, så få dager, så mye angst. Likevel stoler jeg på at med Susan, Roland og Walter ved min side, så må det gå på et eller anna vis. *knips*

Murstein eller fotografi?

I Need A Break

Har forsøkt å samle meg så lenge. Nervene mine er frynsete og jeg kjenner ikke igjen meg selv fra dag til dag. Jeg har lovet meg selv at neste år, etter at masteren er levert og forhåpentligvis godkjent, da skal jeg ta meg et friår. Jeg trenger i det minste å tro at jeg skal det. Kjedelig, hjernedød deltidsjobb og handlingsrom. Hjernepause. Pustegynge. Ikke oppgaver, ikke elever, ikke “hei veggen, er du der igjen?”. Jeg er lei av å se sider av meg selv som ikke skal være der. Jeg trenger en pause.

Speaking of Children…

Dylan Moran har også noen interessante syn på voksne og barn. Skal vi ta oss et glass rødvin sammen en dag, Herr Moran?

All I Want (This Christmas)

Noen maser på meg om ønskeliste til jul. Det er ikke så mye jeg egentlig trenger, men her er noen forslag:

Til meg:

- Verdens kuleste hatt: www.fuzzhats.com/The-Yeti-Hat_p_41.html
- Film: Skjønnheten og Udyret, Ringeren i Notre Dame
- Bøker: Carl Frode Tiller og Johan Harstad
- Gavekort: Reimers
- Gode datahøyttalere
- Det siste Susanne Sundfør-albumet på vinyl
- Drikkeflaskebelte

Til heimen:
- Liten kjele (smørsmelter)
- Ved

Do You Hear What I Hear?

Hører du det? Lyden av FRI. Jeg var hjemme lenge før eksamenstida var løpt ut. Nå tar jeg ferie, og Bing Crosby får synge den inn:

God Jul!

Marionetter og pepperkaker

Voksne er kjedelige. Vi henger, lar oss styre. Penger, ansvar, ting og forventninger trekker i trådene våre, og vi kan bevege oss et lem av gangen, alt ettersom hvor konsentrasjonen tvinger oss. Åpne dører, fyre opp, lage mat. Med et vilt, påklistra glis farer vi over scenen til vi ramler sammen i en haug av armer, bein og tråder.

Barn fungerer helt annerledes – de er heltstøpte, de er pepperkaker. Der marionetten kan forholde seg i ro i alt utenom arma som løfter sigaretten opp til gliset, spretter hele ungen rundt i sirkler som et herlig bakverk. De faller aldri sammen, men fortsetter rundt og rundt på sitt hyperaktive, sukkerdrevne vis. Så vakkert å kunne slippe å ha ledd, noen ganger. Å ikke få til alt, men bare sprette.

I forhold til…

Er det noe jeg virkelig, virkelig irriterer meg over, er det at folk bruker “i forhold til” på feil måte. Politikere,  journalister, mannen i gata, alle ser ut til å tro at å si ting som “det vi må gjøre i forhold til luftforurensing er å…” er helt greit. Ja – BRA, til og med. Niks og nei.

Her en dag så jeg feilen nok en gang, og bestemte meg for å se om jeg kunne endre på dette med et e-brev. Jeg forklarte forfatteren av denne artikkelen i Aftenpostens nettutgave at bruken hans av “i forhold til” ikke var helt etter forskriftene:

“‘I forhold til’ er en  sammenlignende konstruksjon som indikerer at du setter to ting opp mot  hverandre. Eksempel: ‘Jon er stor i forhold til Kari. Å bruke ‘i forhold til’ slik du (og veldig mange andre) gjør, er ikke  bare kronglete og gjør setningen unødvendig komplisert, det er rett og  slett feil. At Hanekamhaug ‘etterlyser større fleksibilitet i forhold  til å tilpasse undervisningen’ betyr kort
og godt at hun ‘vil at det  skal bli lettere å tilpasse undervisningen’. Da kan man SKRIVE DET.”

Plutselig lå et uventa svar i innboksen min:

“Kjære [mitt navn],
Jeg takker for dagens leksjon og omformulerer.
God helg til deg også!
Hilsen [artikkelforfatteren]“

Hurra! Artikkelen ble endra. Kanskje en liten seier, men det var herlig uansett, og teksten ble utvilsomt bedre av det.

Jeg vil benytte denne anledninga til å anbefale den flotte innføringa til Kristin Fridtun om skriving på nynorsk.  Fridtun gir god oversikt over viktige regler på nynorsk på en sånn måte at man samtidig får bedre innsikt i bokmålet og hvordan en skriver godt generelt. Dette er er god informasjon for alle som skriver på norsk, uansett form.

post #100 yay

Nevnte jeg at jeg har lyst til å gjøre dette? Det er ikke gøy å komme i puberteten som 24-åring.

pipingrad.com

Modern Guilt

Med mørketida (jada, nordlendinger, jeg veit dette bare er småtteri) kommer søvnmangelen. Eller, den innbilte søvnmangelen. Jeg sover og sover og blir aldri ferdig. Når jeg er våken tenker jeg på å sove, og jeg må tenke på jobb og master. Mosjonere må jeg også, for ikke å sige sammen til en ubrukelig geléklump.

Jeg har vært utrolig irritabel de siste ukene. Kunne gitt ei månedslønn for å fått ei uke fri. Ei uke på sofaen sammen med lillesøster. På fotballbanen med brosjan. På tur med pappa. På museum med mamma. Ei uke med strikketøy, sjølvalgt bok og lange turer i kald høstluft.

Samtidig ser jeg ting som blod, svette og luksus og veit at jeg skal holde kjeft og være fornøyd, lykkelig og takknemlig. Og det er jeg jo. Det er bare ikke så lett å huske det, alltid. Har dårlig samvittighet for at jeg har det bra, dårlig samvittighet når jeg føler at jeg ikke har det bra, og dårlig samvittighet for at jeg ikke tilbringer mer tid sammen med dem som er viktige for meg.

På tide med en positiv-liste? Jeg tror det.

Ting som er bra akkurat nå, i tilfeldig rekkefølge:
- Å få servert middag hver dag.
- Lindy-hop
- Rein leilighet
- Omtrentlig kontroll på masteroppgaven
- Familie (jeg veit dere er der, sjøl om jeg er fraværende og teit)
- Elevene mine (det er skummelt hvor fort man blir glad i dem)
- Å ikke jobbe i helgene (selv om jeg jobber med masteroppgaven)
- Trolljegeren var en bra film